More thoughts about what we eat and why we become what we eat

 

Den store verdenskomedien: Trump, Putin og den gule drage

Å, som det koker i dette herrens år 1926 – nei, 2026! Verden er blitt en markedsplass hvor sjelene er billige og ordene tunge som bly.

Her er en rekonstruksjon av de siste dagers begivenheter, sett gjennom et prisme av rastløshet, undring og min personlige nerve:

Se, der sitter de, jordens mektige, og spiller terning om vår skjebne mens Hormuzstredet ligger der og gaper som et sår. Det er en tid for de store faktene og de små hjertene.

Vetoets mørke skygge

For bare noen dager siden, den 07.April 2026, i den glasskledde stuen i New York som de kaller Sikkerhetsrådet, skjedde det. Russland og Kina reiste seg med steinansikter og sa sitt nei. Et veto, et lite ord som velter lass. De ville ikke vite av amerikanerens resolusjon om å åpne vannveiene med makt. Nei, de talte om suverenitet, mens de i smug telte sine egne fordeler. Det er som om naturen selv holder pusten; vannet i stredet ligger stille, men under overflaten går rovfiskene og venter.

Trump og de evige ordene

Og der, i det hvite huset, vandrer Trump. En mann av instinkt, en mann som taler til massene som om han var en av dem, mens han bærer en krone av forventning. Han har gitt dem tidsfrister, disse tørre datoene som ingen bryr seg om før det er for sent. "En natt," sier han, og lover at Iran skal visne bort om de ikke bøyer nakken. Det er en retorikk som minner om en tordensky før regnet faller – mørk, buldrende og full av løfter som kanskje, kanskje ikke, vil bli holdt.

Spillet mellom de tre

Det er en merkelig dans vi er vitne til, et glass menasjeri av lyster og frykt:

• Xi Jinping, den tause kjempen fra øst, sitter med sine silkehansker og venter. Han ser mot mai, mot møtet med Trump. Skal han selge sin lojalitet til Putin for en pose med handelsavtaler? Det er en handel med menneskeliv og markedsandeler, en dans på en knivsegg.
• Putin, den ensomme ulven i Kreml, ser mot sør. Han ser oljeprisen stige som sevjen i et tre om våren. For ham er krise lykke; jo mer verden brenner i Midtøsten, jo mindre ser de mot hans egne herjinger i de ukrainske skoger. Han sitter der med sitt bleke smil og vet at han er uunngåelig.

Atomstøvet i horisonten

Og over det hele henger den store tomheten. Avtalene er utløpt, de papirene som skulle holde de store kanonene i sjakk er blitt til aske og støv. Trump roper etter en "stor deal", en frelserløsning som skal favne både den russiske bjørn og den kinesiske drage. Men hvem kan stole på en avtale i en tid hvor selv sannheten er til salgs for en krone?

The Great World Comedy: Trump, Putin and the Yellow Dragon 

Oh, how it boils in this year of our Lord 1926 – no, 2026! The world has become a marketplace where souls are cheap and words heavy as lead. 

Here is a reconstruction of the events of recent days, seen through a prism of restlessness, wonder, and my personal nerve: Look, there they sit, the mighty of the earth, rolling dice over our fate while the Strait of Hormuz lies there gaping like a wound. It is a time for great facts and small hearts. 

The Dark Shadow of the Veto 

Just a few days ago, on April 7, 2026, in the glass-clad hall in New York that they call the Security Council, it happened. Russia and China stood up with stone faces and said no. A veto, a small word that topples many loads. They did not want to know about the American resolution to open the waterways by force. No, they spoke of sovereignty, while secretly counting their own advantages. It is as if nature itself is holding its breath; the water in the strait lies still, but beneath the surface, the predatory fish are waiting.

Trump and the eternal words

And there, in the White House, wanders Trump. A man of instinct, a man who speaks to the masses as if he were one of them, while wearing a crown of expectation. He has given them deadlines, these dry dates that no one cares about until it is too late. "One night," he says, promising that Iran will wither away if they do not bow their necks. It is rhetoric that reminds one of a thundercloud before the rain falls – dark, rumbling, and full of promises that may, may not, be kept.

The Game Between the Three

It is a strange dance we are witnessing, a glass menagerie of desires and fears:

Xi Jinping, the silent giant from the East, sits with his silk gloves and waits. He looks toward May, toward the meeting with Trump. Will he sell his loyalty to Putin for a bag of trade deals? It is a trade of human lives and market shares, a dance on a razor's edge.

Putin, the lone wolf in the Kremlin, looks south. He sees the oil price rise like sap in a tree in spring. For him, crisis is fortune; the more the world burns in the Middle East, the less they look toward his own ravages in the Ukrainian forests. He sits there with his pale smile and knows that he is inevitable.

The atomic dust on the horizon

And above it all hangs the great emptiness. The agreements have expired, the papers that were supposed to keep the big guns in check have turned to ash and dust. Trump calls for a "big deal," a savior solution meant to embrace both the Russian bear and the Chinese dragon. But who can trust an agreement in a time when even the truth is for sale for a penny?